Da var drone nummer ni bestilt. Denne gangen en DJI Phantom 4 Pro v2 til erstatning for min gamle P4Pro-drone – som fikk et ublidt møte med Lofotens lunefulle natur.
Det har seg slik at for å få spektakulære levende bilder, må man ofte presse drona ganske nært landskapet. Det er det som gir følelsen av bevegelse. Jo lenger unna drona er, dess mindre bevegelse får man i bildet.
Siden forbruker-dronene er ganske lette av vekt, er de ikke så veldig rolige i luften og responderer lett på vind.
Da jeg fløy ikke altfor tett på en liten elv i Å i Lofoten tok et plutselig vindkast tak i drona, slengte den i fjellveggen og den falt deretter et par meter før den landet i elva. Propellene var pinneved, den ene rotorarmen knekt av, et par smådeler falt av og drona var ganske så våt.
Det er min femte drone som har gått tapt som følge av krasj eller «fly-away».
Etter en runde med en del superlim, litt gaffateip og en natt ved varmluftvifta hadde jeg et håp om at den kunne fungere igjen. Selv fukten innenfor kameralinsa hadde forsvunnet.
Det meste fungerer faktisk. Drona starter opp, motorer og gimbal fungerer og alt av sensorer er i grønn sone. Men kameraet gir ikke noe bilde, bare melding om «sensor error». Internett forteller at det ikke er uvanlig at en ledning som forbinder kameraet med de øvrige funksjonene ofte ryker i en krasj, så nå sender jeg drona til droneverkstedet Dronereparasjon, som forhåpentligvis kan få drona operativ igjen uten for mye plunder og kostnader.
Dronene gir unike perspektiver til bildearkivet, men det har jammen sin pris å få dette perspektivet.