Borgarting lagmannsrett har igjen fastslått at krenkelser mot åndsverksloven skal behandles for Oslo tingrett.
I fjor høst kunne jeg melde om seier i lagmannsretten – mot Oslo tingrett. Oslo tingrett hadde avvist behandling av noen av mine søksmål for krenkelser av opphavsretten, og henvist sakene til forliksråd, i strid med åndsverksloven § 85 om tvungent verneting: «Sivilt søksmål om inngrep i en annens rett eller andre overtredelser av denne loven må reises ved Oslo tingrett.».
Oslo tingrett aksepterte ikke lagmannsrettens avgjørelse(!). Følgelig måtte saken bringes for Borgarting lagmannsrett atter en gang. Man kan bare spekulere i hvorfor Oslo tingrett avviser å følge lovverket. Bildetyverier er dog blitt skremmende utbredt, så de ser nok for seg arbeidsmengder som alle gjerne vil være foruten.
Resultatet ble uansett at Borgarting lagmannsrett nok en gang fastslår at krenkelser for åndsverksloven skal behandles i Oslo tingrett – ikke i forliksråd.
Etter to runder i lagmannsretten er motparten også dømt til samlet å betale titusener i sakskostnader – og det før de faktiske søksmålene engang er tatt opp til behandling. Det hadde definitivt vært enklere og billigere for alle parter om bildebrukere opptrer redelig og gjør opp for seg først som sist.
I dag fikk jeg – og alle fotografer – svært gode nyheter fra min juridiske representasjon, i form av fullt medhold fra lagmannsretten.
I siste utgave av åndsverksloven dukket det i § 85 opp tekst om tvungent verneting: «Sivilt søksmål om inngrep i en annens rett eller andre overtredelser av denne loven må reises ved Oslo tingrett.».
Bakgrunnen for dette, som jeg selv har erfart flere ganger, er at forliksråd og tingretter rundt om i landet dessverre ofte ikke har kompetansen til å behandle saker om opphavsrett.
Oslo tingrett prøvde av en eller annen grunn å utfordre denne loven og henviste sakene til forliksråd, men det kom de ingen vei med.
I den nylige dommen viser Borgarting lagmannsrett til at lovens ordlyd, forarbeider og hensynet til å samle immaterialrettssakene ved én domstol med spesialkompetanse, taler for en slik løsning.
I tillegg ble jeg tilkjent saksomkostninger.
Dette er godt nytt både for meg og alle fotografer som søker rettmessig oppgjør for sitt arbeid. Det betyr at alle saker om opphavsrett kan fremmes direkte for Oslo tingrett, uten å først måtte gå bomtur innom lokale forliksråd og tingretter (slik gangen normalt er i øvrige tvistesaker).
Takk til min juridiske representasjon som gjorde en utmerket jobb med denne prinsipielt viktige saken.
I flere år har jeg hatt en idé og plan om å fange nordlyset bak Fagernestoppen, over Ofotfjorden. Sist natt gikk det iallfall sånn passe i boks.
Som fotograf er det morsomt å noen gang slå til med motiver som ikke allerede i beste fall er dusinvare. Denne ideen har jeg ikke sett utført før. Kanskje naturlig nok da det er mye som skal klaffe, og det er et strabasiøst oppdrag.
Jeg har gjort flere forsøk, der jeg i timevis har kavet meg oppover fjellet på kombinasjoner av skøyteis, snø opp til lårene, kulde og blåst, med svetten silende og med hivende og dampende pust. I stummende mørke. Bare for å oppleve at himmelen har skyet til når jeg til sist når toppen, eller at nordlyset ganske enkelt ikke dukker opp.
Alt dette gjorde seg gjeldende også i går. Fagernesfjellet var for det meste skaresnø. Stedvis så bratt og glatt at plankene måtte bæres siden skoene ga marginalt bedre grep enn fellene.
Da jeg startet var himmelen nydelig, men på vei oppover så det til å skye helt til. Da jeg nådde toppen var det klart himmel igjen, for så sakte og sikkert tettes av dis. Ikke var det mye nordlys heller. Etter et par timer med kun noen små skimt av grønt bak Linken, fikk jeg nok av å vente og å fryse. Det blir fort kaldt og ubehagelig når man er i ro på en fjelltopp med minusgrader og vind, selv om jeg var dekket av prima dun.
Medio april er egentlig litt seint for nordlys-jakt. Så langt nord som i Ofoten har vi knapt mørke igjen å denne tiden av året. Det er et par timer med litt mørke rundt midnatt. Igjennom hele natten kunne jeg fra fjelltoppen se gløden som sola farget himmelen med.
Etter mange timer ga jeg opp og pakket sammen. Nok en bomtur.
På vei ned, der jeg mer akte på baken enn kjørte på brett ned fjellsiden, eksploderte det plutselig med grønt lys gjemt bak disen på himmelen. Da var det bare å flekke opp kameraet igjen i et forsøk på å få noe ut av de to minuttene da det pågikk. Det gikk så vidt, men i hastverket bommet jeg på fokus.
På tur ned fjellet, midt på natten, begynte det å lysne igjen. Mens jeg strevde meg nedover ble jeg ble skjenket et nesten urealistisk vakkert syn av lysene fra Narvikbyen, Hålogalandsbrua og en nå stigende sol.
Selv om forholdene og fotoresultat langt ifra innfridde, er det det beste resultatet jeg har oppnådd for dette motivet så langt. Så selv om denne varianten kan krysses av, er det fortsatt rom for nye forsøk.
Det er lett å bli glad i Spanstinden. Det er et lett tilgjengelig fjell som er relativt lite eksponert. Så jeg har laget en liten oversikt over den vanligste ruten til toppen, sånn cirka, alt etter hvor man har funnet parkering. God tur!
Domfelling som følge av ulovlig bruk av bildene mine fortsetter. I februar måtte en tunglært studentsamskipnad, ved direktør Einride Berg, stå til rette for Oslo tingrett.
SiÅs-direktøren har kalt fotografen for en figur, fotografens krav om rettmessig oppgjør for tøv og truet med politianmeldelse.
Et utdrag fra Oslo tingretts dom tydeliggjør derimot rettens syn på at lovbrytere nekter å gjøre opp for seg for bildebruk: |…]«SiÅs har etter rettens syn åpenbart brukt bildet uten rett. SiÅs har hele veien og frem til tingrettsbehandlingen motsatt seg å betale fotografen, med ulike begrunnelser, og basert på rettsvillfarelse og misforståelser av de juridiske utgangspunktene.»[…]
I tillegg til fotografens opprinnelige krav ble saksøkte dømt til å betale kr 19 345,- av fotografens sakskostnader. Saksøkte må også dekke sine egne kostnader.
Direktør Einride Berg har i ettertid blitt sagt opp fra sin stilling med SiÅs-styrets begrunnelse i «kommunikasjonsmessige forhold».
To utfordringer ved nordlysfotografering er at det gjerne foregår seint på kvelden eller natta, og at det er bikkjekaldt. Begge er faktorer som kan gå ut over konsentrasjonen. Så selv om jeg har et svindyrt og sylskarpt ultravidvinkelobjektiv med blender ƒ2.8 innkjøpt kun for nordlysfotografering, klarte jeg denne kvelden å la kameraet fyre av med blender ƒ5.6. Følgelig fikk jeg mindre lys på sensoren enn jeg kunne ha fått, og mindre definert aurora. Heldigvis er nordlyset spektakulært nok til at min tabbe er til å leve med.
Det har vært en treig start på nordlys-sesongen for min del. Men nå er iallfall det første bildet i boks.
Høstværet har ikke vært all verden for nordlys-jakt. I september var jeg rett og slett opptatt med andre ting, og fikk ikke med meg starten av sesongen. I oktober tok jeg en strabasiøs vandring opp til Fagernestoppen, der jeg balet i timevis i en kombinasjon av snøskavler og isholke. Da jeg til sist kom til toppen, kunne jeg se nordlyset leke seg på himmelen – bak et skydekke som hadde manifestert seg i løpet av turen. Jeg tok ikke et eneste bilde.
I starten av desember kom et varsel om aktivitet utenom normal kalender, og jeg kjørte kvelden og natta rundt omkring regionen på jakt etter rett plass og grønn himmel. Det var stort sett stjerneklart og stille, dog kom et intens, men flyktig blaff over himmelen. Jeg var ikke på rett sted til rett tid, men fikk iallfall med meg et snev av lyset fra Silvannet i Håkvikdalen.
Ved bestilling på Mate bikes nettsted ser alt tilforlatelig flott ut, ikke minst sykkelen. Det er rein fasade.
Innkjøp av kul, dansk elsykkel ble alt annet enn en hyggelig handleopplevelse.
Selv om min tilårskomne Montague Paratrooper tråsykkel i grunn passer mitt behov godt, hadde en kompis et poeng med at man øker rekkevidden med elsykkel, og noen ganger kan det være behov for å dekke lengre avstander på kortere tid.
Jeg begynte å søke i markedet for hva som var tilgjengelig i henhold til mine ønsker og behov: En elsykkel med noe offroad-egenskaper, som ikke koster alt for mye. I en NAF forbrukertest fant jeg testvinneren fra det danske selskapet Mate bike. Norges automobilforbund stoler man selvsagt på, så ikke lenge etter hadde jeg bestilt offroad-versjonen av Mate bike.
Mate har sjelden sykler på lager i sykkelbutikken sin. Man bestiller på nett og gjør sine valg med hensyn til modell, farge og ekstrautstyr, og så får de den produsert i Asia. Prisen var på denne tiden cirka 18.000 kroner pluss importavgifter. Altså en god del dyrere enn Biltema-elsyklene, men fortsatt mye billigere enn mer velrenommerte sykler. Og den var jo NAF-testvinner og i tillegg er det kanskje den kuleste elsykkelen på markedet.
25. juni 2019 forhåndsbestiller jeg sykkelen Mate X. Mates nettsted lover da levering innen august 2019, mens ordrebekreftelsen sier levering innen juli 2019. Dagen etter betaler jeg depositum kr 2617,-. 14. juli 2019 betaler jeg resterende kr 15.000,-.
Ti dager senere får jeg en skarp melding om at jeg må betale 15.000 kroner innen tre dager, ellers fryses depositumet. Nå blir jeg selvsagt stresset og bekymret. Med god grunn skal det vise seg, da dette er foranledningen til over et år med tilsvarende forvirrende og utmattende kommunikasjon med Mate. Det er frem og tilbake der de forteller at alt er i orden, selv om det tydeligvis ikke er det. Sykkelen skal bli levert i tide. Deretter utsettelser på utsettelser. Så beskjed om at de kan levere en enklere modell, men uten å tilby kompensasjon. Jeg blir lei alt tullet og kansellerer. Får beskjed om at pengene er tilbakebetalt, hvilket de aldri blir. Jeg purrer igjen og igjen. Når de i det hele tatt svarer er det ofte bare tull, der én melding motsier en annen. Det er tydelig at de har leid inn ekstern kundestøtte som knapt har kontakt med firmaet. Etter lang tid uten å ha fått sykkel, uten å ha fått få tilbake penger, men derimot fått levert mye svada og løgn, truer jeg til sist med anmeldelse for svindel til politiet og at jeg vil tipse pressen og så videre. Da får jeg til sist litt respons. Men fortsatt ingen penger, bare lovnader. Og hele tiden jevnlig masse tilbud og andre henvendelser som viser at de har null kontroll med hva de driver med. Så jeg prøver igjen. Får svar om at pengene er overført. Men nei. Purrer. Får spørsmål om PayPal-kontoen min.
Jeg skulle ønske jeg hadde sjekket litt nærmere før jeg bestilte. Hvis man søker litt ekstra avslører det seg raskt at dette selskapet ikke får gode skussmål. Les for eksempel på Trust Pilot. Det er mye snakk om defekte sykler og elendig kundebehandling. NAF burde fjerne denne sykkelen fra testen på sitt nettsted, eller i det minste sette inn en advarsel.
Over et år etter bestilling, 2. september 2020 står endelig pengene tilbake på konto. Siden jeg egentlig hadde regnet pengene som tapt var det faktisk en bonus, det er nesten ikke til å tro. Det litt tragikomiske er at jeg nå får masse automatiserte e-poster om å rangere kundeservicen deres. Det er de nok egentlig glad for at jeg ikke orker.
Det litt vemodige er at dette virker som en utrolig spennende sykkel. Om bare selskapet leverte på kvalitet og… i det hele tatt leverte.
Dømt for bildetyveri. (Illustrasjonsfoto: Robin Lund)
Domfelling av bildetyver fortsetter. Til tross for at jeg har tilrettelagt med mengder av informasjon som forklarer hvorfor jeg har rett på betaling for produktene av mitt arbeid, er det alltids noen som absolutt ønsker å bli dømt for ulovlig bruk.
Denne gangen slapp jeg å sende Oslo-advokatene mine lenger enn til Modum. Der ble motparten enstemmig dømt til å betale kr 14.530,96. Originalkravet var kr 3825,- ekskl. MVA, så det eneste de oppnådde ved å ikke ville gjøre opp for seg, var å mangedoble sine egne kostnader og få domfellelse mot seg for ugjerningen.
Dronen gir unike perspektiver, men til en pris. Bilde fra Djupfjordbrua i Lofoten, fra en tur som kanskje ble den siste for min Phantom 4 Pro. Følgelig ble bildet tatt av reservedrona Mavic Air.
Da var drone nummer ni bestilt. Denne gangen en DJI Phantom 4 Pro v2 til erstatning for min gamle P4Pro-drone – som fikk et ublidt møte med Lofotens lunefulle natur.
Det har seg slik at for å få spektakulære levende bilder, må man ofte presse drona ganske nært landskapet. Det er det som gir følelsen av bevegelse. Jo lenger unna drona er, dess mindre bevegelse får man i bildet.
Siden forbruker-dronene er ganske lette av vekt, er de ikke så veldig rolige i luften og responderer lett på vind.
Da jeg fløy ikke altfor tett på en liten elv i Å i Lofoten tok et plutselig vindkast tak i drona, slengte den i fjellveggen og den falt deretter et par meter før den landet i elva. Propellene var pinneved, den ene rotorarmen knekt av, et par smådeler falt av og drona var ganske så våt.
Det er min femte drone som har gått tapt som følge av krasj eller «fly-away».
Etter en runde med en del superlim, litt gaffateip og en natt ved varmluftvifta hadde jeg et håp om at den kunne fungere igjen. Selv fukten innenfor kameralinsa hadde forsvunnet.
Det meste fungerer faktisk. Drona starter opp, motorer og gimbal fungerer og alt av sensorer er i grønn sone. Men kameraet gir ikke noe bilde, bare melding om «sensor error». Internett forteller at det ikke er uvanlig at en ledning som forbinder kameraet med de øvrige funksjonene ofte ryker i en krasj, så nå sender jeg drona til droneverkstedet Dronereparasjon, som forhåpentligvis kan få drona operativ igjen uten for mye plunder og kostnader.
Dronene gir unike perspektiver til bildearkivet, men det har jammen sin pris å få dette perspektivet.
